Guro

Fyrverkeri

I dag er dagen da jeg skal tenke over alt jeg har utrettet de siste 365 dagene. Alt jeg har oppnådd, og alt jeg har fått til. Jeg skal tenke på alle de fine menneskene jeg har møtt. De jeg har mistet kontakten med, uten at det har fått spesielt katastrofale følger. Jeg skal feire at nok et år er passert på et brukbart plan.

Dette hørtes ikke ut som meg. Eller, hørtes blir feil ord. Dere hører tross alt ikke det jeg skriver. Med mindre dere har slik stemmesak som leser opp teksten for dere. Men altså, denne overdrevne positiviteten som blomstret i starten av dette innlegget, er kanskje ikke det som forbindes med denne bloggens forfatter. Da kan jeg fortelle dere at dette også er dagen da jeg skal irritere meg over alt som gikk galt i 2009 (nå skrev jeg nettopp 2010. Se, jeg hilser allerede det nye decenniet velkommen). Jeg skal surmule over hendelser som fant sted, og hendelser som ikke fant sted, men som burde ha gjort det.

Sånn, nå var Guro tilbake. Guro som om et par timer skal ha på seg gul strømpebukse, dra med seg tjukke klær slik at hun ikke dør, og feire at vi snart ikke lenger skriver totusenogni. Om jeg feirer det fantastiske året som har gått, eller om jeg feirer at det endelig er ferdig, er jeg forsåvidt ikke sikker på. Bestem selv.

2009 i 24 bilder

Januar
Jeg gikk inn i 2009 med ny blogg, hjemmeheklede luer og veldig kort hår. iPoden ble syk, frisk, syk igjen og til slutt helt frisk. June ble månedens blogger.


Februar
Gikk tur i 28 minusgrader, og var sikker på at min siste time var kommet. Jeg fant tilfeldigvis igjen en gammel brevvenn gjennom bloggingen. Første og siste spørsmålsrunde ble holdt. Brukeren min på facebook ble slettet, og jeg måtte begynne helt på nytt. Så usannsynlig gøy. Anine ble månedens blogger.


Mars
Asfalten kom til syne for første gang i 2009. Jeg drømte om å legge ned gruo.blogg.no, og starte en karriere som anonym blogger. Jeg begynte for alvor å konverte fra norgefan til østerrikefan, hva skihopping angår. Sang ustanselig på Brannmann Sam, og lagde i samarbeid med Berit en reklamefilm for torskefilét. Skolen tok litt for mye tid. Joakim ble månedens blogger.


April
Jeg var hoppende glad fordi asfalten kom fram. I påska gjorde jeg et tappert forsøk på å stå på miniski. Nina og Guro spradet rundt i Oslos gater i grønne og gule bukser. Miss Gausdal ble kåret. Håret nådde meg helt til skuldrene, for første gang siden november 2008. Var rimelig opphengt i Pelle Politibil- og Kaptein Sabeltann-sanger. Anneli ble månedens blogger.



Mai
Shortsen var på for første gang. Jeg ble med i Team Dream, som ble den største suksessen i bloggnorges historie. Vi var livredd for sinnsyke russ, og skrøt av å være fra samme bygd som Edvald Boasson Hagen. Jeg feiret 17. mai i kjole (!). 1ST dro på klassetur til Finnskogen, og spilte kort og spiste godteri hele natta. Jeg måtte også bruke en redningsvest i størrelse ... liten. Mr. Mac ankom Gausdal. Annika ble månedens blogger.



Juni
Kaptein Sortebill overtok for sin sjørøverkollega Sabeltann. Jeg hatet regnvær og bortkastede skoledager. Navnet mitt ble ikke ropt opp blant elevene som måtte opp til muntlig eksamen. Postgirobygget gikk på repeat døgnet rundt, jeg var generelt sommerglad, hadde både fregner på nesa og en sinnsyk ettervekst. Jeg tok farvel med Ja, en utvekslingsstudent fra Thailand, som jeg nå hadde kjent et helt skoleår. Jeg tok et insektsbilde som ble smurt utover en dobbeltside i lokalavisa. Jeg fikk sjokk. Sammen med Nina og Berit forvillet jeg meg til den o' store hovedstaden. På Gjøvik møtte jeg Kristin, men turte ikke si hei. Jeg slutta visst å kåre månedens blogger.





Juli
Ble kjent med verdens herligste gjeng, takket være fine idrettselever vi deler matte- og tysktimer med. Nina, Berit og jeg dro på hyttetur, og tok noen hundre bilder som aldri vil bli publisert. Jeg fortsatte min miniskikarriere, denne gangen med crocs i stedet for vintersko, og gress i stedet for snø. Hadde ganske langt hår, og reiste til Bergen for å bli solbrent. Begynte med bloggforhørene. Tilbragte tid med herlige mennesker, og jobba stort sett hele tiden. Gledet meg til vinteren, av alle ting, og den dag i dag lurer jeg på hva jeg tenkte med. Håret ble plutselig veldig mye kortere. På bloggen ble kategorien "De andre" opprettet. Jeg er så glad i den kategorien.





August
Miniskikarrieren fortsatte på trampolina. Sammen med Berit og Nina, inntok jeg igjen Oslo. Berit og jeg utviklet en stor interesse for Alf Prøysens sanger. Ikke spør. Jeg ble oppgradert fra førsteklassing til andreklassing, overlykkelig for at jeg nå ikke lenger måtte undervises i fag som samfunnsfag og geografi. Hadde mer bustete hår en noen gang. Guro og Nina oppførte seg like voksent som alltid.





September
Gausdal vgs stod på hodet da de fikk delta på en riksdekkende valgsending. Det var Gausdalsdagen og fine bursdagsfester. Jeg hatet oppstyret omkring valget, fordi jeg aldri skjønte meg på noe av det. Syttenårsdagen ble feiret ved å dra to fjorten år gamle jenter inn på bursdagsfesten.


Oktober
Endelig kunne jeg gå med skjerf hver dag. Den fjerde snødde det. Jeg nektet å ta av meg skjerfet på skolebildet, og så ut som det lykketrollet jeg faktisk er. Bloggleserne ble analysert, og min gjennomsnittsleser var jente, 17 år, fra Oppland, og med en blogg registrert på blogg.no. Oktober var en stusselig måned, og fortjener ingen bilder.

November
En meget lite interessant måned. Jeg forelsket meg i min kjære Samsung Jét, og hatet kollektivtransport som ikke fungerte. Jeg så New Moon, og snakket ikke om annet i flere dager etterpå. Flyttet inn i verdens kuleste genser, mariusgenseren, og har planer om å bo der i mange år. Skolestresset ødela bloggen. Håret ble klippet kort, og fikk fargen påskekylling.


Desember
Regine Stokke forlot verden, og satte dype spor i bloggsamfunn og store deler av samfunnet ellers. Jeg var på hopprenn med Guro og tusen polakker, møtte Gregor Schlierenzauer og var målløs i lang tid etterpå. Spiste klementiner og gledet meg til jul. Vi droppet julegavene til fordel for venninnekveld. Siste skoledag ble volleyballturneringen gjennomført i grilldress. I julen spiste jeg julekaker til den store gullmedalje.

Tilbakekomst

De har vært på flukt. På flukt fra jeg-vet-ikke-hvor. De har forsvunnet fra sitt opprinnelige hjemsted, og forduftet. Tilbake til der de muligens egentlig hører til. Ingensteds. De flokket seg sammen. For seg selv. Én og én. Ikke i grupper. Kanskje hører de egentlig ikke hjemme i grupper. Slik som vi liker å plassere dem. Noen i større enn andre. Noen små. Og noen ytterst få ganger, får de lov å stå alene. Arbeide og prestere i ensomhet. Det er slik vi liker å organisere dem. Kanskje er det ikke slik de liker det.

Det er kanskje derfor de stakk av. Forsvant. Ut fra hodet til den som pleier å organisere dem - meg. Fant ut at dette ikke var noe blivende tilværelse. Ønsket ikke å delta i denne form for utvikling. Stakk av. Forlot meg. Først savnet jeg dem. Savnet å kunne organisere dem i grupper, få dem til å representere noe annet enn bare seg selv. Så forsvant savnet. Jeg savnet det ikke. Følte egentlig ikke særlig på det. Hadde andre ting å drive med.

Savnet kom tilbake. Fikk tid til å reflektere over hvordan jeg kunne bruke dem. Ba dem innstendig om å returnere dit jeg mener de hører hjemme. Hos meg. Her. Så da kom de tilbake. Og nå er de behjelpelige til hva det skulle være. Hjelper meg å uttrykke det jeg vil. Uten at så mange kanskje forstår det. Uten at det gir noen mening for noen andre. Men for meg er de viktige.

Bokstavene.

Førtifem centimeter

Førtifem centimeter, sa han. Førtifem centimeter snø på én natt. Det er ganske mye, det. Det er nesten en halv meter med kulde, væte og forfrysninger. Det er en halv meter med julestemning, men som dessverre ikke forventes å forsvinne i det julen tar slutt, og vi skal tilbake til murbygningen. Murbygningen med altfor trang kantine og for få klasserom. Den forsvinner ikke. Snøen, altså. Den har kommet. Og den blir. Til langt utpå vårparten.

Når halvmeteren med julestemning har lagt seg rolig på bakken, og hele bygda kunne blitt det perfekte julepostkort, kun med innslag av en nisse her og der, skal man tillate seg å gjøre akkurat dét ferien er til. Yndlingsspillelista på Spotify skal rulle på repeat om og om igjen. Eller, egentlig bør man ha så mye fint der at man aldri trenger å høre det samme om igjen. Noe nytt. Noe fint. Hele tiden. Hele døgnet. Så skal man bore seg langt under et stort pledd, og la Jarle Klepp stå for underholdningen.

De få arbeidsdagene som eksisterer, er kortere enn vanlig. Det sendes koselige (jeg kan egentlig ikke fordra ordet koselig) programmer på tv. Jeg dør ikke av å tilbringe en hel dag hos slektninger uten internett. Det er to dager til hoppuka begynner. I morgen dropper jeg treadagsfæsten til fordel for kino med ett stykk fin venninne.

Jeg elsker juleferie, jeg. Ha en fortsatt god jul, da. Det fortjener dere. Alle som en. Jula er fin, den.

Stol på tøffe Tøfflus

Er det noen som heter Guro her? spurte nissen som ringte på døra. Eller, to nisser var det. Disse to nissene hadde nemlig hørt rykter om at jeg var leser av Idas blogg, og at jeg var den heldige vinner av adventskalenderen hennes. Og hva er vel ikke mer passende enn at faren hennes bor omtrent femti meter bortenfor meg, at hun feirer jul hos ham, og at julenissen er det perfekte sendebud for en slik leveranse? Jeg er overveldet, stum og glad. Vinnerlykken har ankommet. Nå gjelder ikke denne vinnerlykken alltid, da. Ikke hva flaxkalenderen angår, tydeligvis. Men det er nå en annen sak.

Jeg har spist julekaker og pepperkakekarameller til den store gullmedalje, og skyllet det hele ned med Lillehammer og Hamar Bryggeris julebrus. Jeg er et zoomobjektiv rikere. Jeg har fått så mye annet fint at jeg skal ikke gjøre stort annet enn å takke nære og kjære hele jula. Nå skal jeg la Tore Renberg og hans fine karakter, Jarle Klepp, underholde meg ut i de sene nattetimer.

Jeg håper alle har hatt en like fin julekveld som meg. Ha en fortsatt god jul, dere. Det skal i alle fall jeg.

Julekuler og kakesmuler

Det er strengt talt unødvendig å nevne at det i kveld er lille julaften, da dette er noe de fleste bør ha fått med seg allerede. I kveld er kvelden da man skal høre på Kvelden før kvelden, og se på Grevinnen og hovmesteren, selv om det egentlig ikke er noe gøy. Man skal se tv-kokker lage den samme ribba de har laget de siste ti årene. Man skal henge glasskuler, halmfigurer og hjemmelagde pastaengler på juletreet som lukter skikkelig jul. Man skal ignorere at den grønne busken vi så gladelig trekker inn i hus, drar med seg en koloni av edderkopper og andre småkryp av ymse slag.

I kveld skal man prise seg lykkelig over at man ikke skal på skole i morgen, til tross for at det er torsdag. Ikke skal man på jobb heller, til tross for at det er ferie fra skolen. For det er jo normalt å jobbe i ferier. I kveld skal man sitte lenge oppe fordi man uansett ikke får sove. Det er noe med det der. At man ikke får sove natta før den tjuefjerde desember, selv om man til stadighet har fortalt seg selv at man ikke er like hysterisk som man var i femårsalderen.

Selv om jeg får lyst til å vri hodet rundt på alle som skriver "God jul" i statusfeltet på facebook, skal jeg skrive det her. For jeg er slik et høflig individ. Jeg kjenner da min folkeskikk.

Om en og en halv time skriver vi tjuefjerde desember. God jul!

Grillarane

Bildet viser det beste laget, med den beste lagånden og det desidert beste kostymet, på volleyballturneringen i dag. Grilldresser, campingstoler, crocs, slippers, kjølebag og sitteunderlag. At vi gikk ut i gruppespillet, og at vi hverken mottok prisen for beste kostyme eller beste lagånd, er en annen sak. En sak vi ikke snakker mer om. Jeg har i allefall brannsår på kneet, juleferie og både åpnede og uåpnede julegaver. Så da kan vi konkludere med at dette er en bra dag.

Det er bittelille julaften. Jeg hater forøvrig ordet 'julaften'. Det høres så ... rart ut. Det heter julekvelden. For det er jo på kvelden det skjer. Det er på kvelden jeg spiser pølse fordi ribbe egentlig ikke er spesielt godt. Det er på kvelden jeg spiser meg trillende rund på konfektkaker og brune pinner og peppermyntekuler. Det er på kvelden jeg river av gavepapir som om jeg aldri hadde gjort annet i mitt hittil sytten år lange liv. Aften er jo tidligere på dagen. Da man ikke gjøre noen ting. Jeg henger meg for mye opp i ord.

Jeg merker at dette nærmer seg kategorien "hverdagsblogg", og at det produseres stadig færre tekster av abstrakt og metaforisk innhold. Inspirasjonen er ikke der. Tekstforfatteren, som til daglig er bosatt i bakhodet mitt, har trolig tatt juleferie. Jeg våger å tro at han er på plass igjen i løpet av romjulen, eller i verste fall rett over nyttår. Hvis ikke får dere holde ut med mine tanker om hvilket ord man skal omtale den tjuefjerde desember med, og liknende verdensproblemer.

Forresten, Caroline tipset meg om dette. Jeg trodde jeg skulle stryke med av latter.

Lys i desember

Jeg har skrapt det tjuende feltet på flaxkalenderen min, og har fortsatt ikke vunnet noe som helst. Ikke én eneste krone. Jeg mangler kun to snømenn, da. Så vinner jeg hundre tusen. Null problem. I går og i dag har det snødd tett. Hittil har det vært en stusselig vinter. Det har snødd og regna frem og tilbake, og mine stakkars tøysko har blitt gjennomtrukket av sørpe lenge før jeg har entret busskuret om morgenen. Nå, derimot, har det snudd. Det knirker under litt for kalde sko når jeg går på veien. Det er hvitt og fint og landskapet formerlig skriker av jul.

Jeg har allerede angrepet julekakene med en voldsom iver. I morgen skal det byttes julegaver. Jeg hører på julemusikk, ser på julebarne-tv og spiser mandariner klementiner. Jeg skal ikke kaste bort hjernecellene mine på seriøst skolearbeid før neste år. Selv om jeg ikke har juleferie, er hjernen min allerede inne i en form for julemodus. Nå skal jeg finne en julesang å bruke som ringetone på telefonen min.

Altså, dette er ikke normalt. Jeg har nettopp skrevet et helt innlegg om vinteren. Og kun vært positiv. Det kan ikke være jeg som skriver dette. Virkelig ikke. Jo, det er det faktisk.

(Jo, forresten. Petter Northug, Marit Bjørgen, Magnus Moan, Bjørn Einar Romøren og håndballjentene er også med på å gjøre meg litt mer positiv. Jeg elsker vinteren! Det der skrev virkelig ikke jeg. Aldri i livet.)

Samstag

I neste kapittel av biografien om den o' store Guro, vil dere få høre litt om hvordan hun liker å disponere tiden på lørdager. Lørdager som ikke skal gå med til vasking, rydding og slitsomme saker. Lørdager som går med til bra ting. Ting som får Guro til å smile.

Nå er jeg lei av å omtale meg selv i tredjeperson, så vi bytter. Jeg skriver som meg. Jeg er meg, og meg er jeg. Ja, altså. Først liker jeg å være den sportsnerden ingen tror jeg er, og se på skiskyting, langrenn og hopping. Jeg liker å se denne superhelten vise hvem som er best, og ta tilbake den gule trøya som en tullete sveitser ved navn Simon Ammann rappet fra ham i går.

Når jeg er ferdig med å se på at andre tilbringer tid ute i snøværet, liker jeg å finne på noe gøy. Så det gjorde jeg i dag. Jeg var på Egon med påfølgende jentefliresladrekveld, med verdens herligste jenter. Blant annet disse tre. Se, så fine.



Og forresten. Her er en tale fra lile frøken Fornuftig, til alle vennegjenger som sliter med julegavehandel. Drit i julegavene. Det gjorde vi. Denne kvelden var våre julegaver til hverandre. Vi brukte pengene på mat, og hadde det fint. Vi lo og flirte og stirret på (kjekke) mennesker som gikk forbi. Vi slapp fjortisene fri og sang og gaula og sladra. Hvor smart er ikke det, i forhold til tusen smågaver uten personlighet? Fy, så smarte vi er.

Mental dvale

Det er tolv dager siden forrige gang. Forrige gang jeg logget inn på blogg.no for å skrive. For å dele. For å blogge. Og for å være helt ærlig, så har jeg ikke savnet det. Jeg har ikke hatt tid til dét. Jeg har vært fullt opptatt med å


...spise mandariner. eller klementiner. ikke gidd å forklare meg forskjellen...


...ta bilder av fin himmel...


...feire den lilla tiden...


...sitte begravd i dette (oi, fin mobilkvalitet)...

... og høre på denne hele dagen.

Jeg har nå gått inn i en form for mental juleferie. All form for tentamen er unnagjort, siste helvetesprøve ble gjennomført i dag. Tentamen i R1. Og det gikk som det gikk, det. Nå gjenstår kun to skoledager (og jeg skal personlig kverke hver eneste person som forteller at han/hun ikke skal på skolen på mandag og tirsdag), hvorav den ene kun innebærer volleyballturnering og godterispising. Volleyballturnering betyr for elever ved Gausdal videregående utkledning, så jentene i 2 ST vil i år gjøres kjent under navnet "grillarane". Ikke spør. Stikkordene er grilldress, tennissokker, slippers, pølseklyper og campingstoler.

Jeg produserer lite tekst for tiden. Jeg er liksom lei av bokstaver og tall og sånt. Men jeg tror abstinensene vil vise seg snart. Så det kommer tekster i jula også. Juletekster. Muligens ikke like hyppig. Men jeg er tilbake. Fra det jeg tror har vært en pause. Jeg liker ikke å snakke om pauser. Hvor lenge må man være borte før det kan kalles en pause, liksom?

Vel, surret mitt er i allefall tilbake.

Gjett hvem jeg har møtt?

Åja, sant det. Jeg blogger jo ikke lenger. Dette fortjente bare et innlegg allikevel. Jeg var på hopprenn i dag, jeg, skjønner du. Jeg og Guro (fint navn). Vi møtte fine østerrikere.

Respekt og varme tanker

"Regine Stokke," sa jeg til Berit. Klokka var omtrent halv to i dag. "Hun er en ekte rollemodell som virkelig har fått folk til å sette pris på det de har". Til vår sidemann som ikke hadde hørt om denne jenta, fortalte jeg gladelig hvor stort inntrykk hun hadde gjort på meg, hvordan hun skrev om den forferdelige sykdommen hun så urettferdig ble rammet av, og som hun aldri ble kvitt.

En halvtime senere var vi et kvarter ut i gymtimen, og jeg følte meg ikke bra. Ikke dårlig, som i syk. Jeg fant bare ikke energien. Noen timer senere viste deg seg at i dette øyeblikk sovnet Regine Stokke inn. Etter femten uendelig lange måneders kamp mot kreften, måtte hun gi tapt.

Livet er urettferdig. Regine var et reflektert og godhjertet menneske, som har fått store deler av bloggnorge til å sette ting i perspektiv, og sette pris på de små ting i livet. Hun har satt dype spor i oss alle, og har dessuten gjort en formidabel innsats for kreftsaken.

Hvil i fred, Regine. Varme tanker går til venner og familie.