Guro

Mennesker er noen jævlig dumme dyr

Jeg har brukt en måned på å lese 350 sider. Med andre ord: jeg er litt over halvveis i Eclipse. Kall meg bare dronningen av effektivitet. Jeg vet du har lyst.

Jeg tenker på mye rart. Noen ganger er det kanskje ikke så bra å tenke på så mye rart. Men noen ganger er det veldig godt. Det er enda bedre når jeg får tankene mine ned på papiret ... eh, bloggen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Men så tror jeg ikke at det er meningen at jeg skal skjønne alt. For det hadde blitt kjedelig, det. Sånt tenker jeg på.

I dag tenkte jeg på noe rart. Midt i mellom to kunder som begge skulle ha .. ett eller annet, tenkte jeg på noe rart. Det i seg selv, er ikke så spesielt. Jeg har jo allerede lagt ut om at jeg hele tiden kommer opp med over gjennomsnittet rare tanker. I dag tenkte jeg på fisker. Ikke sånne fisker som lever i en bolle, eller slike stygge fisker som svømmer i elva. Jeg har aldri skjønt vitsen med fisk i elva. De er jo bare til bry. Det ender bare med at jeg må spise dem. Æsj.

Nå har jeg allerede sporet av, merker jeg. Det jeg egentlig skulle fortelle, var om da jeg satt på jobb og tenkte på dypvannsfisk. Og dere må levende forestille dere at jeg fortalte mine kolleger om dypvannfisktankene mine. Men nei, de tror jeg er gal nok fra før. Helt siden jeg begynte å tenke på dypvannsfisk sånn omtrent midt på dagen en gang, har jeg lurt på det. Om de vet at vi eksisterer. Vi mennesker, altså. Mange hundre meter over dem.

Kanskje svømmer de rundt i sin lille, våte verden der nede i havdypet, lykkelig uvitende om at vi mennesker finnes. Kanskje tror de at de kun er omkranset av endeløst hav. At det er uendelig av millioner av vannmolekyler. At hele verden, hele unverset, bare er vann. Som de kan svømme rundt i. Det hadde vært noe, det. For de kan jo ikke vite. Eller har du noen gang sett en dypvannsfisk komme opp fra havet, undersøke hva som befinner seg her oppe, for så å rapportere til sine fiskevenner hva han har sett? Nei, nettopp.

Kanskje er det sånn med oss også. Men det tar vi ikke nå. Det kan dere få tenke på selv. Jeg lurer på hva slags troll som befinner seg utenfor det vi tror er "uendelig". For det tror jeg nemlig, at ingenting er uendelig. For det kan ikke bare være luft. Det må være noe. Men siden vi ikke vet bedre, sier vi at vi ikke vet. Mennesker er noen jævlig dumme dyr.

I dag tenkte jeg på noe annet også. Den mest geniale ideen jeg har hatt på lenge. Jeg kom på at jeg, en vakker dag, skal skrive et innlegg om plastfolie. Men det får bli en annen gang. Det er et innlegg jeg skal legge flid i. Det er et innlegg som må skrives en dag, der stikkordene ikke er jobb, nysing, hodevondt, snørr og øvelseskjøring. For vi snakker om plastfolie her, liksom. Det ska'kke værra no knussel.

---

Det var en gang en boks full av jordbær...

Noen dager er bedre enn andre. Jeg snakker om dager da du våkner midt på dagen, med solskinn som holder på å svi av deg nesa. Jeg snakker om dager da gradestokken viser 26,8 varmegrader, til tross for at den har stått i skyggen de siste ti timene. Jeg snakker om dager da du tar turen til butikken, kun for å kjøpe en kurv jordbær til deg selv. Jeg snakker om dager da du kan ligge på en solseng, med et latterlig fjortisblad i hendene og musikk i ørene....og plutselig ble den tom. Snipp, snapp, snute. Jeg sitter på en sofapute.

Og en halvdau mann satt på trikken og sang

Hvis jeg har skjønt dette riktig, så er bloggen stedet jeg kan skrive alt. For noen innebærer dette tydeligvis å legge ut om hva de har på seg, hva de spiser, hva de gjør til enhver tid og hvem de gjør det med. Kort sagt: alt. Men egentlig vil jeg jo ikke være en sånn, tror jeg. Jeg vil ikke legge ut om den gamle, grå buksa fra H&M og den stripete genseren fra Gina Tricot som alle har for tiden. Jeg vil ikke legge ut om at jeg har drukket tre flasker med kullsyreholdig drikke i dag. For det høres egentlig bare ekkelt ut, ikke sant?

Hardtslående nyheter

Jeg må le litt når jeg ser på statistikken den siste uka. Vel, det er kanskje ikke så rart, egentlig. Hvor jævlig interessant er det egentlig å lese om at Guro har vært på jobb og ligget ute i sola og blitt solbrent? Nå har jeg en annen hardtslående nyhet å komme med. En nyhet som virkelig smeller i bordplata, så skinnet vrenges av pølsa. Jeg holder på å bli syk. Utrolig interessant, ikke sant? Grunnet denne fantastiske opplysningen, kommer dette innlegget til å oppnå en kommentarsum på opp mot hundre kommentarer. Da kan jeg vel i tillegg fortelle dere at jeg jobber på et sentralbord. Telefonprat hele dagen kombinert med sviktende stemme. Finfint.

Jeg har blåveis på låret, jeg

Og jeg var syk av lengsel

hver gang karusellen gikk...


Det tok sin tid, men jeg etter stor overtalelse, ble hun med. Tivoli på Aker Brygge, om du mot all formodning skulle være interesser. Foto: Berit.

Det er såvidt over et døgn siden jeg skrev et innlegg om hvor fantastisk det var med sommer. Da jeg skrev det innlegget, hadde jeg enda ikke dratt meg ut av senga. I dag på denne tiden hadde skulle jeg snart ha matpause på jobb. I dag var ikke en sommerdag med sol og shorts og solkrem og soleksem og blogglesing og is. I dag var en dag med papirer, byggevarer, brosjyrer og telefoner. Jepp, byggevarefirma er kult. Men så er det fint, også. Jeg slipper å kjede meg gjennom åtte uker med sommerferie. For jeg blir lei av å dra meg i senga til langt på dag. Og ikke nekt for at du blir det også. For det er jeg sikker på at du blir. Og så slipper jeg å være blakk når høsten kommer. Jeg må da ha råd til å kjøpe meg mat i kantina.

Jeg har nettopp vært gjennom en skrekkelig opplevelse. For første gang i mitt liv har jeg møtt et monster sterkere enn meg selv. Jepp, den oransje, stygge og bråkete tingen de populært kaller gressklipper. Jeg har aldri rørt ved en gressklipper før. Jeg hadde innbilt meg at det var vanskelig. At den skulle være så forferdelig tung og uhåndterlig hadde jeg ikke fantasert om i halvsøvne. Guro er ikke konstruert for å bedrive fysisk arbeid. Guro er konstruert for å trykke på en datamaskin eller dulle med småbarn.

Jeg ser for meg at innleggene mine blir av en mindre spennende karakter i dagene fremover. Når jeg står opp seks timer etter at klokken har passert midnatt, for så å sitte på et sentralbord i åtte timer, kan dere selv tenke dere hvor store opplevelser jeg har å skrive om. Selvfølgelig kunne jeg skrevet om alle de rare menneskene jeg snakker med i løpet av en dag. Men det skal jeg ikke. For da hadde jeg ikke fått snakket med flere, tror jeg. Kanskje jeg skal si at jeg ikke skal blogge? For da kommer jeg garantert på noe å skrive om. Så da sier vi det sånn, tenker jeg.

Livet, det er nå.

Bare sånn fordi de bildene ikke har noe med hverandre å gjøre.

Ukjent farvann

I går var dagen da tre forvirrede bygdeblondiner skulle ta turen til et nokså ukjent område. Et sted hvor de minste kjøpesentrene er større enn vi er vant med. Et sted der det koster penger å gå på do. Et sted der det finnes flere stiler og hårfarger enn det finnes mennesker i Gausdal. Vi tok turen til den o' store hovedstaden, Oslo. Og man kan vel selv tenke seg hvor forfjamset og fortumlet vi så ut, da jeg fikk omtalen "kjentmann" og "guide". Jeg har aldri beveget meg over et særlig større område enn Oslo S - Karl Johan - Aker Brygge. Siden nyttår har jeg kun vært i Oslo én eneste gang utenom denne turen. Så joda, jeg er så kjent i Oslo, så.

Vi bygdeungdommer tar kanskje litt for mye av, når vi finner butikker som ikke har funnet ut at Lillehammer eksisterer. Vi brukte kanskje en time på å saumfare én Gina Tricot-butikk. Jeg lurer egentlig litt på om det syntes på oss. At vi var fra bygda, altså. En annen ting som kanskje kjennetegner oss bygdetullinger på Oslotur, er måten vi reagerer på når vi ser mennesker som kanskje såvidt kan klassifiseres som kjendiser. Måten vi prikker hverandre i armen på, mens vi ropehvisker "se! se! se! SNU DEG!" på, er kanskje en smule mistenkelig. For vi så mange kjendiser. Og vi synes det er ganske stort, for her oppe finnes det ingen. Nesten ingen i hvertfall.

Kameraet mitt lå på bunnen av veska, under poser fra Gina Tricot, H&M og BikBok, i tillegg til litt for mye skrap og tull jeg hadde samlet opp i løpet av en dag i Oslo. Det er kanskje hovedgrunnen til at dette innlegget er noe grått og bildeløst. "Jeg får bilder av dere, jeg," var kommentaren da Berit og Nina lekte japseturister og dro frem kameraet for å forevige både det ene og det andre. Bildene skulle sendes i natt, men med vår flaks ble de selvfølgelig avbrutt. Så jeg vet ikke når jeg mottar alle grimasebildene av en litt for sliten Guro.

Hvor inspirerende er det liksom å blogge når halve bloggnorge er på BlogCamp og Hove og det som er? Nei, jeg vet ikke. Noen må vel blogge denne uka også. Kanskje.

"Jeg kommer aldri til å snakke norsk igjen"

Det er ikke hver dag du skal ta farvel med en venn for godt. Det er ikke hver dag en lærer leser et brev skrevet på halvgodt norsk, som er nær ved å røre meg til tårer. Det er ikke hver dag en venn reiser til den andre siden i verden, og du vet at du trolig aldri vil få se henne igjen. I dag var en slik dag. Snart reiser klassens utvekslingselev hjem til Thailand. Den eneste form for kommunikasjon vi vil opprettholde, vil være via msn.

Fordi det bare er sånn.

Jeg lurer på hvor mange løvetannbilder jeg har tatt. Kreativt? Neeeh.

Gaffelkneiker i komposthaugen. Eller noe sånt.

Det er noen ting som overhodet ikke passer sammen. Har du noen gang prøvd å blande prim, salami og pepper, kanskje? Jeg liker prim. Jeg liker salami. Og pepper hører vel hjemme i diverse retter, det også. Men jeg foretrekker ikke å blande. Det er også noen mennesker som ikke burde oppholde seg på samme sted til samme tid. Noen mennesker bør helst ha en viss avstand mellom seg av hensyn til begges sikkerhet. Verden er bare laget på den måten. Det er noe og noen som absolutt ikke passer sammen. Uansett hva.

Så mye for så lite.

Du trenger ikke gå langt utenfør din egen inngangsdør, før du er ute på de villeste eventyr. Når sant skal sies, så trenger du ikke gå utenfor døren i det hele tatt. I dag var jeg på et slikt eventyr. Om det var særlig spennende for noen andre enn meg, er foreløpig usagt. Jeg har ikke særlig mye fornuftig å komme med om dagen. Da kan jeg like gjerne ta dere med på eventyr. Under sengen.

Mitt første møte på utflukten, skulle vise seg å være kua Svein. Kua Svein er oppvokst i en lotteribod i Sommarland i Bø. Han har en ganske så alvorlig livshistorie, skal jeg si deg. Han ble reddet fra småbarnsføttenes vrede, da jeg en julidag for snart tre år siden plukket det skadelidende dyret opp fra bakken, og brakte ham trygt i sikkerhet. Siden den gang har hans hjem vært Gausdal. ?Så fint,? tenker dere sikkert nå. ?Nå fikk Guro en turkamerat til eventyret sitt.? Det var det jeg tenkte også. Men så slo det meg: Hvor praktisk er det i lengden, å frakte med seg en plysjku på størrelse med en gjennomsnittlig vekkerklokke? Akkurat, ja. Han ble derfor fraktet (les: kastet) trygt tilbake til sitt faste tilholdssted oppe i sengen. Etter å ha blitt forsinket av det aldri så lille kumøtet, for så å ha rykket tilbake til start, kunne jeg på nytt legge ut på eventyr.

Jeg snek meg rundt et par esker med perler. Og sitt nå ikke der og innbill deg at det foregikk aldeles smertefritt. For det gjorde det nemlig ikke. Et kvarter senere var alle perlene igjen trygt tilbake i sine respektive esker, og jeg var nok en gang klar til å fortsette min spenningsfylte oppdagelsesferd. Min oppdagelsesferd på det hittil ikke-kartlagte området, også kjent som området fra veggen og en halvmeter ut på gulvet, selvfølgelig under sengen.

Oi, der var den. Jeg trodde den lå i skapet, jeg. Et nytt hinder dukket opp på min vei mot målet. Ikke det at jeg visste hva jeg kravlet mot. Det er litt av sjarmen med slike eventyr, det. At man ikke vet hva man går til. Foran meg lå en sort skinnveske, forflyttet fra billigsalg på Wedins til Gausdal i fjor høst. Den hadde jeg ikke sett på lenge. At det var en gledelig gjenforening som forespant seg under sengen i det øyeblikk, er det liten tvil om. Å tømme innholdet utover den lille flekken av resterende gulvplass, skulle gi positive utslag. Der var håndkremen jeg i mitt stille sinn hadde etterlyst i et par uker.

Etter at vesken, også kjent som frøken Wedins, var blitt slengt over høyre skulder, var jeg fullstendig klar over at målet var innen rekkevidde. Hvorvidt det er mulig å slenge en stor veske over høyre skulder, når du ligger og kaver på magen på et mindre varmt soveromsgulv, er en gåte jeg ikke har tenkt å besvare. Men det er mulig, tenk.

Jeg var fremme. Den hittil uutforskede delen av det ellers så velkjente gulvet. Det var det jeg fryktet. Jeg var ikke alene. De jeg hadde fryktet verst av alt, troppet opp i stort antall for å la meg angre mine tidligere synder. Du må?kke komme her og komme her, liksom. Da den verste nysingen hadde gitt seg, hentet jeg støvsugeren. Helvetes dyr, var det dette jeg skulle krabbe hele veien under den 120 cm brede senga mi for å finne? Hybelkaniner? Og jeg som ikke bor på hybel en gang.

Jeg syns ikke det er lenge siden mitt forrige utryddelsesforsøk. Det hadde tydeligvis like stor effekt som å gå over bekken etter vann. Hva er vitsen, liksom?

Flink

Din feite gris, din feite mann

I dag var en fin dag. I går var en fin dag, heter det. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Jeg snakker i alle fall om lørdag, og siden det strengt talt nå er søndag, så må vel lørdag omtales som "i går". I går var jeg hjemme alene. Når jeg er hjemme alene, sover jeg til sånn midt utpå dagen en gang. Så spiser jeg frokost, selv om de fleste ville omtalt det som lunsj. Eller "duggurn" som vi så fint kaller det på mitt ytterst urbane hjemsted.

Smiley

Når bloggstatistikken har stått tilnærmet stille de siste to timene, for så å dundre oppover med rimelig høy fart den neste halvtimen, er det noe rart som foregår. Sånt er ikke normalt. Ikke for meg i alle fall. Nå skal det sies at de færreste ting foregår på normal måte når jeg er med i bildet, men dette skulle jeg da ikke greie å påvirke så fælt? Jaja, det var sikkert bare statistikken som hengte seg opp, tenkte jeg. Så alle mine besøkende de siste timene, ble registirert nå.

Noen minutter senere, skulle min teori bli knust sønder og sammen av denne karen. Og det faktum at han hadde skutt trafikken på gruo.blogg.no til himmels, var en tanke jeg likte litt bedre enn at Blogsoft igjen hadde tekniske problemer. Jeg regner med at de fleste av dere har hørt om Talkie Walkie. Hvis ikke, skam dere. Men i går skjedde det noe merkelig. Han postet et nytt innlegg. Dét i seg selv, er kanskje ikke det største fenomen på jord. Men det at han postet et innlegg uten videoblogg, er noe som ikke skjer så alt for ofte. Og når dette innlegget i tillegg skriver om meg, da... Jeg skreik litt, før jeg fikk rablet ned en kommentar som innehold "Å HERREGUD" og "JEG DØDE LITT". Deretter kunne jeg puste igjen.

I går var en fin dag. Først kom jeg ikke opp i muntlig eksamen, og skrek og hylte litt for det. Deretter skrev jeg om fotball, og greide å irritere litt med det. Jeg elsker å irritere. Jeg elsker å være uenig med folk. Og jeg skal slutte å si at jeg elsker alt og alle hele tiden, for det gjør jeg virkelig ikke. Jeg er flink til å hate, jeg (Oi, hate er et sterkt ord. Ikke overdriv bruken din av hate, Guro). Det siste jeg gjorde før jeg sovnet var altså å finne dette, og gjøre meg ferdig med dagens hyling og pusteproblemer.

Så nå kan det bare regne så mye det vil. Ingenting kan ødelegge humøret mitt i dag. Nei, særlig. For jeg er jo så jævlig flink til å være blid lenge, jeg.

SMIL!

La oss alle le

Dette innlegget skal vies et tema jeg aldri hadde trodd jeg skulle skrive en eneste setning om på denne bloggen. Et tema jeg elsker å hate. Et tema de fleste kun elsker. Uten at jeg kan forstå hvorfor. Dette innlegget skal ? tro det eller ei ? vies den dårligste underholdningen noensinne. Fotball.

De fleste vil kanskje beskrive fotball som underholdning. Noe de ser på når de vil ha det gøy. Når de ønsker å engasjere seg. Nei, spør ikke meg. Jeg er ikke en av dem. For meg har en fotballkamp tilnærmet null tilknytning til underholdning. Jeg vil beskrive fotball som et TV-program laget for å hindre meg i å se siste episode av Hotel Cæsar. Riktignok har Svein, Pelle, Jens August og Storm ferie for øyeblikket. Og det er kanskje like greit for menneskeheten, det også.

Nyhetene er det heller ikke så farlig med. Gi blaffen i at et stakkarslig fly med 228 mennesker om bord styrter i Atlanteren. Gi blaffen i om folk blir skutt og knivdrept og voldtatt rundt om i det ganske land. Nei, vi vil heller se på to grupperinger av svette mannfolk jeg aldri før har hørt om, sloss seg til seier på en regnvåt gressplen. Jeg kan ikke se på det som annet enn meningsløst.

Kanskje er det ikke bare fotball som er meningsløst. Selv er jeg en ivrig tv-seer når det kommer til vintersport. Jeg ser på det som underholdende å se radmagre idrettsutøvere sette utfor en utforbakke, kun for å finne ut hvem som svever lengst. Kanskje synes ikke resten av verden det er særlig meningsfylt å benke seg foran tv-skjermen, kun for å studere svette og siklende kondomdresskledde mennesker løpe pusten ut av seg, for så å skulle treffe noen blinker som etter all sunn fornuft er alt for små. Kanskje synes de fleste det er like uinteressant hvor langt Schlierenzauer hopper og hvor mange strafferunder Bjørndalen pådrar seg, som jeg synes det er at Ronaldo går over til Real Madrid og at en-eller-annen scorer et avgjørende mål i siste minutt.

Så når jeg tenker meg om, er jeg ganske latterlig, jeg også. Da er vi ganske latterlige alle sammen. La oss le av hverandre.

ÆÆÆÆÆÆHIIIIIAAØÆØÆØØÆÆØÆØHÅHÅ

Blogging? Og det er..?

Fem blogger, Blogsoft og Bloglovin på mine seksten mest besøkte sider. Neida, så...

Du har vel kanskje sett en politibil

Lagerbeholdning: 21

Hei, jeg har pynta meg. Syns det var kjempefint, jeg. Så det så. I to-tusen-og-lenge-siden, i hvertfall.

Det føles ikke så rent lite meningsløst å stille vekkerklokken på null-fem-femti-fem, og møte opp på skolen klokka åtte når vi ikke gjør noe fornuftig hele dagen. I dag har vi nemlig fått informasjon om hva vi skal gjøre i geofag neste år (jævlig interessant, helt sant), og hørt på engelsk lyttespill fra 1976. Jeg oppfattet omtrent hvert tjuende ord, så det tok jeg stor lærdom av. Eller jo, jeg gjorde faktisk det. Jeg lærte at det er fint vi har sluttet å bruke kasetter i 2009. Og så lærte jeg at det tar seg dårlig ut å sove i timen. Eller, det visste jeg fra før av.

Niendeklassingene i Gausdal har hatt entreprenørskapsuke, de. Som den trofaste gausdølen jeg er, troppet jeg opp på Rema 1000 (av alle steder i hele verden la de avslutningen til Rema 1000), for å overvære avslutningen og presentasjonen av elevbedriftene. En femtedel av foreldrene var møtt opp, fjortenåringene hoppet rundt med brusflasker i baklomma, og svarte kort og kontant på småspørsmål de fikk av distré lærere. Er det nå jeg skal oppføre meg som en skrullete gamling, og si at 'alt var så jævlig mye bedre før'? For alt var jævlig mye bedre før, nemlig. 'Før', som i 'for to år siden'. Til alle niendeklassinger i Gausdal som mot all formodning skulle lese dette: Dere var sikkert minst like flinke og engasjerte og interesserte som oss nittitoere. Men lærerne, og opplegget i seg selv... Herregud.

Apropos lærere og skole og sånt. Gausdal videregående skole er herved omdøpt til Gausdal ungdomslager. For det er det det er. Et oppbevaringssted, hvor vi plikter å befinne oss frem til attende juni, selv om det ikke er det fnugg å gjøre der. Vi slutter halv elleve og halv tolv og har aldri full dag. Men likevel må jeg stå opp like fordømt tidlig. Jeg lurer på hvor lenge de har tenkt å holde oss der. De kan ikke oppholde oss i en og en halv uke til. Det er ikke mulig. De finner ikke på mer tull å bedrive. Det er muligens grenser for hvor mange ganger vi gidder å se på film og spille spill og ha meningsløse gruppeoppgaver der ingen gjør noen ting.

Nå vil jeg ha karakterene mine, løpe et lysår vekk fra skolen og ikke komme tilbake før midten av august. For nå er jeg klar for sommer og jobb og Oslo og Bergen og shopping og bading og venner og sånt.

Faen, for et sommervær.

Guro tenker på det å tenke

Noen ganger blir jeg flau på andres vegne. Noen ganger blir jeg flau over å være fra samme sted som en og annen person. Jeg blir flau av å kjenne vedkommende, være seg utsagn, klær eller oppførsel. Noen ganger tenker jeg over hvor latterlige klær en person har på seg, og noen ganger snakker jeg med andre om hvor patetisk en og annen bygdetulling herfra oppfører seg. Jeg dulter i Berit når vi sitter på Strandtorget (kjøpesenter), og er nær ved å peke. Det er så mange jeg syns er rare. Jeg lurer på om min definisjon på "normal" likner andres definisjoner på "normal".

Og siden jeg tenker sånn over hvordan folk ser ut, hva de sier og gjør, så tenker jeg på hva de sier og tenker om meg også. For det er klart, noen har sikkert tenkt noe rart om meg. At den grønne buksa mi var stygg. At jeg hadde flatt og rart hår. Kanskje er det like greit at jeg ikke har hørt alle tankene. For jeg vet ikke hva jenta med det ekstreme brunkremskillet tenkte da hun satt og stirret på meg på bussen en ettermiddag for et par uker siden. Jeg vet ikke hva folk jeg daglig passerer i kantina tenker om meg. Kanskje er jeg en raring de hvisker om. Eller kanskje har de ikke lagt merke til meg i det hele tatt.

Jeg lurer på hva de sier når jeg har gått forbi. De som sitter på benken i gågata. Jeg ser de ser på meg. Jeg lurer på om det er tilfeldig. At de ser på meg, altså. At det var den retningen øynene stod akkurat idet jeg passerte. Eller om jeg hadde på meg noe rart, eller om jeg var rar på håret, eller om jeg rett og slett bare var stygg. Eller kanskje de tenkte noe hyggelig. Det er sikkert noen som gjør det også. Jeg tenker også hyggelige ting om folk. Tenk på det, du. Det hadde du vel ikke trodd om store (tulla), slemme Guro?

På campingplasser er det mye rart. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg dultet Berit i siden, og hvisket "se!" da vi var på ferietur i Sverige for to år siden. Jeg småflirte litt av alle halvfeite, gamle kjerringer i utvaskede treningsdresser og utgådde slippers. Jeg lurer på hva de tenkte om meg. For noe måtte de tenke. Det var umulig å ikke legge merke til en liten, tussete fjortis gående forbi i flirende tilstand.

Alle menneskene i gågata, på kjøpesenteret, på skolen og rundt om i bygda hvor jeg ellers skulle ferdes. Jeg lurer på om de tenker over klærne mine, skoene mine og hvordan jeg ser ut på håret. Kanskje syns de at jeg går rart? Jeg lurer på hva de tenker om meg. For jeg tenker mye rart om dem, nemlig.

Duppedittenes angrep

Der jeg trives best. På fjellet, uten innlagt vann eller internett, mens jeg bedriver min største hobby; oljing av utemøbler. Føler jeg tok meg spesielt godt ut i fars gamle adidasjakke.

Når jeg kom inn døren i kveld, pakket jeg ikke ut bagasjen min. Jeg spiste ikke. Jeg skiftet ikke til noe annet enn den fantastiske olabuksa jeg brukte i møbelojlingen. Jeg sprintet ned kjellertrappa, rev ledningen på mac'en ut av stikkontakten, satte meg med mr. Mac på fanget foran ovnen i stua. Og ble sittende. Teknologien lenge leve.

Snakker om teknologi. Minnekortet i kameraet mitt liker meg ikke. Jeg hadde ni-hundre-og-noe bilder, før minnekortet skrek at nå, Guro, nå er jeg mett. Nå har jeg ikke plass til flere bilder. En smule fornærmet av minnekortet uforskammethet, gikk jeg hjem fra fototuren jeg da var ute på, og slettet over fire hundre bilder. I dag ble kameraet dratt frem igjen, denne gangen langt inne på fjellet. "Memory card is full". Jasså, sier du det, du? Forvirret, sint og irritert slettet jeg de resterende fem hundre bildene fra minnekortet. Dermed fikk jeg beskjed om at jeg nå hadde plass til fire-hundre-og-noe bilder. Minnekortet mitt har krympet, tydeligvis. Har jeg endret på bildeinnstillingene, sier du? Nei, det har jeg ikke.

Jeg er glad for å være tilbake til et hus med innlagt vann og varmekabler. Jeg er glad for at jeg ikke må hjelpe til med å tørke oppvask hver dag. Jeg er glad for å kunne dusje når jeg står opp i morgen tidlig. Jeg er glad for at det er lenge til jeg skal på fjellet igjen. Jeg er glad for at ... faen, om ti og en halv time skal jeg på skolen igjen.

Så godt, så enkelt. Vanskelig.

I stad begynte jeg å tenke på reklamer. Ikke spør hvorfor. Jeg har noen slike sære innfall en gang i blant. Reklamer, sånne små snutter som går på tv, vet du. Jeg tenkte på Fjordlandreklamene, og at det var veldig lenge siden jeg hade sett Vinglepetter. Han som står i butikken til det blir mørkt, fordi han ikke får bestemt seg for hvilket gourmetmåltid fra Fjordland han skal velge. Det er litt dumt at den ikke sendes så mye lenger. For den er god. Eller kanskje det bare er jeg som ser litt lite på tv. Kanskje det, ja.

Når jeg er på spasertur i mine egne tanker, går jeg ofte veldig mye lenger enn jeg planlegger. Du vet, du tar den stien som virker veldig spennende, også stopper ikke veien der du trodde den skulle stoppe. Men det gjør ingenting, for veien du går er ganske spennende uansett. Slik er tankene mine i dag. For jeg begynte å tenke på Vinglepetter. Han Fjordlandmannen. Og ubesluttsomhet var et ganske fint tema å tenke på sånn en lørdag formiddag. Kall meg gjerne rar.

Du vet de gangene du står i skolekantina, og ikke greier å bestemme deg for om du skal ha is-te med fersken eller lime. Da køen vokser bak deg, og folk hinter frempå med irriterte kremt. Du vet den situasjonen når du har skrevet en melding, lagret den i utkast, og ikke er sikker på om du skal sende den eller ikke. Hjernen tåler ikke sånt. Det er forvirrende.

Jeg er en sånn. En Vinglepetter med stor V. Jeg vet aldri om jeg skal kjøpe milkshake, is-te eller juice. Jeg lurer på hvor mange meldinger jeg har avbrutt etter å ha skrevet halve, fordi jeg har funnet ut at jeg ikke vil skrive dem allikevel. Jeg tror det er jævlig irriterende, egentlig. Jeg er et lite irritasjonsmoment. For jeg vet hvor irriterende det er. Jeg vet hvor oppgitt jeg blir når folk ringer til sentralbordet jeg jobber på, for så å ombestemme seg i siste sekund. Slik at de legger på akkurat når jeg løfter av røret. Selv om vi sitter med et headset, og ikke ser antydninger til noe rør, så liker jeg å si at jeg løfter av røret. Det høres mer telefonaktig ut da.

Se der, ja. Der greide jeg å skrive et helt blogginnlegg om at jeg tenkte på Fjordlandreklamen om Vinglepetter. Det er utrolig hva reklame kan gjøre med en. Om jeg fikk noe ut av dette, er vel et annet spørsmål. Et spørsmål jeg ikke har tenkt å stille. Hverken til meg selv eller dere, som eventuelt måtte gidde å lese så langt. Men dere som nå har prestert å pløye dere gjennom et kaos av bokstaver, kan lære noe av dette.

Ikke ring meg, og ombestem deg akkurat når jeg tar telefonen. Ikke spør meg om du skal velge brownies eller muffins. Det minner litt for mye om seg selv. Og noen ganger er Guro nok i ett eksemplar, tror jeg.

Om du bare kunne...

Kjære håret mitt.

Jeg er egentlig ganske glad i deg, der du sitter på toppen av hodet mitt, for å passe på at jeg ser litt bedre ut enn om du ikke hadde eksistert. Jeg er glad for at du skjuler ørene mine, slik at ingen kan se at jeg har stygge ører som følge av allergisk reaksjon mot øredobber.

Men jeg har en klage å komme med. Om du vil være så vennlig å ikke dele deg på midten når det blåser, slik at jeg ser ut som en boybandvokalist fra 1998, hadde jeg satt umåtelig stor pris på dét. Om du bare hadde prestert å ligge i den posisjonen det er meningen du skal ligge. Om du bare hadde sett normal ut. Om du bare kunne holdt fremre del av deg der du hører hjemme, og ikke midt i ansiktet mitt, hadde det vært fint.

Kjære håret mitt, kunne du tenke deg å våkne litt til liv? Du er til heftelse og plage, der du til stadighet bestemmer deg for å ligge platt og kjedelig, tett inntil hodebunnen. Det hadde vært greit om du hadde tilført deg selv en smule volum. Det hadde også vært greit om jeg kunne gjøre deg presentabel, uten å bruke en halv månedslønn på rosa, gule, blå og sølvfargede flasker og bokser.

Det virker som om du ikke får bestemt deg. I løpet av de seksten årene jeg har kjent deg, har jeg ennå ikke lært meg å forstå deg. Noen av ditt slag, krøller seg. Andre holder seg rette. Du har trolig vanskeligheter med å bestemme deg for hvilken gjeng du ønsker å slutte deg til. At du legger deg flatt på toppen, er i og for seg greit. Selv om du har en tendens til å klappe ganske godt sammen. Men at du skal bøye deg i de retninger jeg ikke ønsker at du skal bøye deg, er en ting jeg ikke setter så alt for stor pris på. Det hadde vært greit å kunne ta en dusj, uten å måtte bruke en mannsalder på å rette ut disse utstikkende raritetene etterpå.

Kjære håret mitt, ikke misforstå. Jeg er gladere i deg enn det kan virke som. Men det hadde vært fint om vi kunne inngått et samarbeid. Et kompromiss kanskje? Jeg skal ikke være så sur og misfornøyd, og jeg skal ikke motarbeide deg. Bare du ikke motarbeider meg.

På forhånd takk.

Med vennlig hilsen Guro.

Jeg er Kaptein Sorte Bill

fra femtenhundreogfjorten
heifadderi og fadderullandei
en sjørøverkæpten' av den gamle, gode sorten
heifadderi og fadderullandei



Jeg fikk en rar melding på msn i går. "Sjekk de spammer om deg på Twitter da!" Jeg skjønte lite. Etter et par ehm, fire øh og et par hundre hæ, skjønte jeg hva det var snakk om. Etterfuglte reaksjon var HERREGUD, HERREGUD, MEG?!

Grunnen til min store forbauselse var Belinda Jakobsen. Dere vet, bloggeren med en god del flere lesere enn meg. Jeg visste ikke at hun leste bloggen min. Jeg følger fulgte henne ikke på Twitter, og hun følger fulgte ikke meg. Jeg skrek litt inni meg akkurat da jeg oppdaget dette:



Jeg skjønte ikke mer da jeg leste gjennom denne påståtte "spammingen" jeg hadde blitt varslet om. Både Joakim Radiomann og Talkie Walkie skrev under på Belindas påstand, og fulgte opp med dette:



Jeg vet ikke hva jeg skal si. Eller, jeg må si jeg er glad. For det er jeg. Og så var det jeg som ikke skulle bry meg, ja. Det prosjektet går strålende, merker jeg.

Så klapper vi i hendene for temabytte. En rungende applaus, på størrelse med applausen våre lærere fikk i dag. For det hender vi er glad i lærerne, nemlig. De første timene ble gjennomført uten verken smil eller sure miner. Så skulle vi vente på skolen i fire timer for å vente på å spille spill og løse quizoppgaver for seksåringer, med en tysk språkassistent. Til og med lærerne skjønte at disse klassene ville få labert oppmøte. Kvart over ti satt jeg ved siden av en rar, liten skapning på bussen. For i dag åpnet Format på Lillehammer. Én ting dere bør merke dere, er at jeg sjelden lar en sjanse om å bruke penger på unødvendige ting gå fra meg.

Sånn bortsett fra at det er dårlig vær ute, at solbrillene jeg fikk gratis på Format, er stygge, at jeg ikke har fått somla meg til å innstallere Office på Macen enda, og at jeg har fått beskjed om at jeg må ut for å øvelseskjøre etterpå, så har jeg det fint. For nå er det nesten sommer (og under ti varmegrader), jeg handlet i barneavdelingen på KappAhl i dag,og jeg hadde besøksrekord på bloggen i går. Har du det like fint som meg, kanskje?

Det har skjedd noe rart med meg

Av egen, fri vilje gikk jeg i dag ut døren for å bare gå. Riktignok for å ta bilder i tillegg, men det er likefullt en sensasjon. At jeg - Guro - var ute i den frie natur i nærmere to timer, er noe som ikke skjer alt for ofte. Det skjer faktisk sjeldnere enn at jeg går med kjole. Såvidt. Og dét, kjære venner, det er sjelden. La meg ta dere med på en rundtur på stedet Gud glemte og Fanden forlot.

Jeg trenger ikke gå langt før det eneste jeg ser, er dette:


Og det du kanskje ikke visste verdens navle - Gausdal - er at det var her Bjørnstjerne Bjørnson tilbragte store deler av sin tid.


Jeg gikk forbi det styggeste huset jeg vet om.


Så kom jeg til Follebus kjære badeplass. Badedammen. Også kjent som en møkkdam, med vann som har stått stille og bakteriefullt i et par-tre måneder. Ormer og biller og andre fine ulumskheter.


Jeg fant et fint jorde, med våte gresstrå i solen. Noen ganger kan bondelandet være fint.


Der satt jeg og knipset bilder en stund, helt til jeg oppdaget...


Jeg tok en tur opp til barneskolen jeg gikk på i sju år. Eller... den jeg gikk på, har de revet. Det irriterer meg at de ikke begynte å bygge dette for minst tolv år siden. Jeg misunner egentlig de små barna som begynner her etter jul. De slipper tross alt å gå ned i en illeluktende og kald kjeller for å i det hele tatt komme seg på do. Og de slipper å ha stygge klasserom med ekle malerier på skapene. Rosa og gult og lilla og blått og rødt er fint i sammen, det, altså.


...og der var minnekortet fullt. Så fint, da.

Imponert og inspirert

Styggere enn svineinfluensa

Du vet det har klikket for deg når du våkner halv seks om morgenen av at du holder på å dø av varme. I dag klikket det for meg. Med vinduet åpent, samt en lufteventil på vidt gap, skal det godt gjøres å nærmest bli tatt av dage av den svært så ekstreme varmen som finnes i Gausdalsluften en tidlig vårnatt. Jeg får til det utroligste, jeg.

Jeg er litt småfjortis om dagen. I julen ble jeg smittet av Twilightinfluensaen, og det er et forferdelig virus. Det er lite som tyder på at jeg blir kvitt det med det første. I mine siste engelsktimer noen sinne (lykkelig), kan jeg selv velge en hvilken som helst engelsk bok å lese. Gjett hvem Guro valgte? Den begynner i hvertfall ikke på E- og den slutter i hvertfall ikke på -clipse. Med Eclipse liggende på pulten, og med traileren til New Moon flimrende over skjermen, følte jeg meg en stund som den verste Twilightfjortisen dette landet har fostret. Men så trøstet jeg meg selv med at jeg ikke er den eneste, så da gikk det bra. Jeg vet i hvertfall hvem som ikke skal på kino i november/desember. Tulla.

Det er ikke mye spennende å si om dagen. De siste dagene har gått med til å valse rundt i bunad i tredve varmegrader, for så å ta av seg finstasen og anlegge en nydelig lyserosa farge over store deler av meg selv. I dag har jeg til og med svinset meningsløst rundt i en enorm sandkasse med netting på midten, også kjent som volleyballbane. Om jeg ble særlig sprek av det, er ennå uvisst. Det som derimot er sikkert, er at jeg nå sitter med sand i ører, hår og tenner. Det smaker godt, hvis dere lurte.

Siden dere høyst sannsynlig ikke bryr dere stort om at jeg tydeligvis er den eneste sekstenåringen i dette landet som ikke kan fordra sandvolleyball (eller alle ting som slutter på -ball generelt), så skal jeg spare dere for nærmere informasjon om mine sprell i volleyballsanden. Da kan dere heller fortelle meg hva dere synes om Twilight. Mens jeg med kryssede fingre håper på at jeg slipper å føle meg som den eneste fanatiske Twilightfjortisen. Det ville vært fint, det.

Jeg skal slutte å tulle med svineinfluensaen, og nevne det ordet i useriøse sammenhenger. Så sure folk blir for alt. Puh

Småsvidd sideflesk

Til min egen og alle andres overraskelse, viste jeg meg utenfor soveromsdøren før klokken med tolvtimersvisning hadde gått over til PM. Det første jeg gjorde, var ikke den vanlige prosedyren med å dra frem macen. Det var en stor, gul ting som på himmelen som var like fristende. Det er ikke ofte jeg ofrer kvalitetstid med teknologien for å tilbringe tid utenfor husets fire vegger.

"Du må ikke ta på deg så mye solkrem, da blir du aldri brun," fikk jeg høre. Jeg tror egentlig ikke det er mulig å gi dette bleke vesenet, også kjent som Guro, for mye solkrem. Og hvis jeg i så fall tok på meg for mye solkrem, hvordan kan det da ha seg at jeg nå sitter her med røde partier over hele meg? Det er ikke nok med at jeg føler meg som en grisunge på tomatdiett, men det skal gjøre vondt også. Til og med det å dusje, er en smertefull aktivitet å bedrive.

Det er litt laber aktivitet i bloggnorge for tiden. Oi, det var rart, du. Er det nå jeg skal be om regnvær slik at jeg får flere treff på bloggen? Kanskje ikke...