Mens du venter stiv av spenning, ta tak i høyre tå
Dersom noen skulle lure, kan jeg meddele at jeg er et sant friluftsmenneske. En stolt, snøelskende nordmann, født og oppvokst med ski på beina og lue på ørene. Her avbildet på en av mange store ekspedisjoner en gang på nittitallet.
Det er tre dager til OL begynner. De 21. olympiske vinterleker i Vancouver, Canada. Et heller snøfattig område, og som minner fint lite om åsstedet for et vintersportsarrangement i gigantisk skala. Det er tre dager til langrennsløpere, skiskyttere, skihoppere og utøvere i alskens store og små vinteridretter skal vise hva de er gode for. Det er tre dager og sju-åtte timer til åpningsseremonien.
Det er tre dager til vi med en nasjonalfølelse større enn noen gang skal følge våre håpefulle i kampen om edelt metall. Vi skal skrike "Se ilden lyse" og "OL-floka" for full hals, og presse tårene tilbake i det skuffelsen er et faktum. I det vi innser at Petter Northug allikevel ikke tar seks gull, og i det vi må bite i gresset og innse at vi ikke er best i alt, alltid.
Det er under 80 timer til vi skal bevise at OL 2006 var en sjeldenhet i norsk vintersport. Og med "vi", mener jeg selvfølgelig utøverne. Og borgere i Norges land som av heller absurde grunner føler seg nært knyttet til de blå- og rødkledde helter. Det er tre dager til vi forhåpentligvis kan trå inn i en toukersperiode med gledeshyl.
Det er spesielt. Snålt og rart. Hvordan vi føler så mye, mener så mye, tenker så mye om OL. Om idrett. Om mennesker vi ikke kjenner, som gjør inntrykk på oss i det de oppnår noe stort i nasjonens navn. Det er rart. Men det spiller vel ingen rolle. Jeg gleder meg til OL. Jeg gleder meg til å være våken om dagen og fjern(ere enn vanlig) på skolen. Jeg gleder meg til norske oppturer, nedturer, overraskelser, tårer og smil. OL er spesielt. Og hver gang jeg tenker på det, hater jeg verden for at jeg ble født i 1992. Det er begrenset hva jeg oppfattet av de olympiske vinterleker i nabokommunen Lillehammer.
Dere er herved advart. Mot innholdet på denne bloggen fra tolvte til tjueåttende februar.
Tenk om...
I går fikk jeg en brilliant idé. En idé så storslått og genial at jeg vurderte å ikke fortelle den til noen. Holde den for meg selv, for så å selge den om et tiår eller to. Gjøre store penger på det. Jeg er genial. Virkelig. For å være helt ærlig, og det er jeg jo som regel, så har jeg aldri møtt et større geni enn meg selv. Men siden denne ideen er litt for smart til å holde for meg selv, så forteller jeg den til dere. Bare fordi jeg elsker dere.
Jo, dette er altså hva denne fantastiske ideen går ut på. Tenk om det hadde eksistert et sted hvor jeg kunne fortelle alt jeg ville. Uten at noen ba meg holde kjeft. Sånn som andre mennesker kanskje hadde vurdert å gjøre dersom jeg hadde fortalt dem alt jeg hadde på hjertet. For det er vel kanskje ganske irriterende å høre på. En pussig stemme, hvis toneleie er noe spesielt, grunnet et litt for stort inntak av Bounty. Skvaldrende ivei på bondedialekt nummer én, om hva jeg spiste til middag i går.
Tenk om det fantes et sted hvor ikke Berit kunne himle oppgitt med øynene hver gang jeg gnåler om at Gregor Schlierenzauer vant et hopprenn, eller om hvor latterlig en eller annen idiot har uttalt seg om kvinner i hoppbakken. Det er dét hele ideen er basert på. Tenk om det fantes et sted hvor jeg kunne fortelle slik til mennesker jeg ikke kjente. Kanskje kunne folk som var like tullete som meg høre på pjattet mitt. Mennesker som interesserte seg for sånne ting. Og som har like stusselige liv som meg.
Et sted hvor jeg kunne vise fram bilder som er for dumme til å henge på veggen. Bilder jeg ikke putter i album og viser til oldemor i familiieselskap. Bilder som jeg kan poste fordi "jeg ikke har noen andre for øyeblikket". Og så kan jeg fortelle om alt jeg liker å gjøre i det livet jeg kan late som jeg har. Siden ingen kan kontrollere uansett. Det hadde vært en perfekt greie det.
Genialt, hadde det vært. Tenk om det fantes et sånt sted.
Nei, eh, vent.... wups, finnes visst allerede et sånt sted.
Så vakker og så hel
Øyne så store som gode, gammeldagse LP-plater. En tåre som balanserte på kanten, nær ved å falle ned. Trille nedover de røde kinnene. Stjerner som reflekterte lyset fra den store lyskasteren. Bare du. En mørklagt arena. Alt lys på deg. Bare deg. Ingen andre i fokus.
Beveget deg ut på isen. Isen med det tynne snølaget på toppen. Sylskarpe snøstjerner, hvorav ingen var like. Ikke en eneste en. De knaste og sprakte litt i det du tråkket på dem. Ga etter for presset, ga opp. Kanskje kom den ikke til å holde? Du tok et skritt til. Og et til. Og enda et. Det knaker. Men den holder. Du står på isen. På toppen.
Det er stort. Ingenting kan måle seg med dette. Et brus uten like. En ubeskrivelig følelse. Det var sånn det skulle være. Et smil som strakte seg fra venstre til høyre side, kun stoppet av de litt for store ørene. Et smil som ingen la merke til. Ingen.
Diskontinuitet
I går var en gøy og rar kveld.
Nå leker jeg meg med derivasjon og dobbelderivasjon og sammensatte funksjoner og slike morsomme saker. Etterpå skal jeg se på laghopping, selv om de beste ikke deltar, og selv om jeg strengt talt burde sittet med hodet mellom x'er og y'er. Resten av dagen skal jeg hygge meg med den fantastiske boka Matematikk R1. Fin helg, hæ?
Smilefjes.
Guro og kjendistilværelsen
Takk for at du sender screenshot til oss stakkarer som ikke har TV2 Sumo, Adrian.
"Vet du at du har vært på God Morgen Norge?"
"Eh, huh?"
"Ja, Kenneth og Ida var på God Morgen Norge, og da viste de forsiden på blogg.no. Gjett hvem som dukket opp i pro-boksen.."
Sånn, og så har jeg altså fått mine femten minutter tidels sekunder i rampelyset. Jeg regner igrunn med at dette kun er første skritt. Snart har jeg en tilhengerskare større en min egen slekt fra 1400-tallet og frem til i dag. Snart hopper jeg ut av denne såkalte pro-boksen (som jeg forøvrig fortsatt ikke har skjønt poenget med. Annet enn å sanke fjorten år gamle lesere som skal ha meg til å stille spørsmål til spørsmålsrunden deres, bestemme header, eller poste en kommentar for å få en tilbake), og ut i kjendislivet. Snart hører jeg hjemme blant de viktige folka. Jeg og Tone Damli Aaberge, vet du.
Det er igrunn en imponerende prestasjon i seg selv, å greie å skrive et helt innlegg om at skolebildet mitt (hahah) var på TV2 i et og et halvt sekund. Sånn går det når man har et liv, og har viktigere ting å ta seg til enn å skrive depressive og overskildrede tekster. Jeg er så flink. Nå klarte jeg å innbille dere at jeg har et liv også. Hallooo, jeg er en blogger.
Men bare kanskje
Hardt. Sterkt. Det trygge, uforanderlige, solide. En betongmur du kunne sparke, slå, dytte. Den ville ikke rikket seg en meter. Ikke en millimeter, en gang. Men du tenkte aldri over det. Ofret det ikke den minste hjernecelle. Det var jo bare sånn det var, var det ikke? For det forandret seg ikke. Aldri.
Men så kom det. Hintene. Ikke store advarsler. Bare så pust. Små blaff av forandring. Et hårstrå var det eneste det rørte ved deg. Tørket sjokoladekakesmuler fra munnviken med en sammenkrøllet papirserviett. Vred seg nervøst i skinnsofaen. Tok et nytt stykke sjokoladekake. Smilte. Snakket. Null hint.
Smilende. Nikkende. Dansende og rødmende. Det var ikke mye som hadde falt ned. Bare bittelitt av den ytterste murpussen. Et liten brøkdel av den minste steinen på toppen. Allikevel var det litt. Men ikke nok til at man så det. Sånn ved første øyekast.
Fattet du aldri mistanke? Muligens. Mistenksomt.
Når du får høre
noe du
ikke vil høre
si det
ikke
men kanskje
Österreich hat einige bekannte Skisportorte
Mangel på bilder, igjen. Lurer på hvem som ikke er drittlei av å høre om det. At jeg ikke har nye bilder, og derfor hasteredigerer gamle, nydelige bilder av meg selv. Kanskje jeg skal begynne å ta outfitbilder. Så kunne det blitt litt farger her inne, også. Det har liksom blitt en greie, det. Å av en eller annen merkelig grunn fortelle dere at jeg har lilla jeans, turkise ullsokker, hvite og gule sko, limegrønn topp og oransje sjerf. For det hadde jeg i dag nemlig. Blir seriøst kvalm av blasse farger.
Jeg lurer på hvor lenge det går før det er andre butikker enn Formatshop som bestemmer seg for å føre andre farger enn grå, brun, svart og hvit. Ja, mørkeblå, da. Veldig freshe farger. Og så lurer jeg på hvor lenge det er til jeg kan bevege meg fire meter utenfor døra uten å måtte se ut som en polfarer. For det er det jeg føler meg som, skjønner du. Litt sånn Cecilie Skog, er det ikke det hun heter? Med skjerfet oppunder øyevippene og en hette med fire kilo dun trædd over den gule urskogen som en eller annen gang har forestilt en hårsveis.
Jeg er glad i strikkevottene mine, jeg. Men nå er jeg litt lei av dem, merker jeg. Det er liksom så tungvindt. For å finne busskortet, som for sikkerhets skyld ligger nederst i lomma, under ymse papirsøppel og gamle billetter fra Fløybanen i sommer, må jeg ta av meg vottene. Får ikke opp glidelåsen med votter, vet du. Så må jeg stå der som en kalvbeint klovn, med vottene mellom knærne, mens jeg febrilsk roter rundt blant ørepropper, nøkler og hittil ukjente objekter. Så faller vottene på bakken, blir våte inni, og et titalls niendeklassinger gjør et iherdig forsøk på å trampe dem gjennom snøen, og helt ned på asfalten.
Om jeg gjør stort annet enn å snakke om vinteren om dagen? Nei, jeg leker norsklærer, pugger fakta om Østerrike og en tysk tv-serie fra tidlig nittitall, samt irriterer meg over at den samme sangen blir spilt på hvert bidige hopprenn eller håndballkamp.
Nei, det er da bare tre dager til helg, ti dager til OL i Vancouver og trettiåtte dager til hopprenn på Lillehammer. Positivitet, Guro. Positivitet.
Poff
Jorden. Tellus. Hjemme. En stor, blåaktig kule med over seks og en halv milliard mennesker. Seks og en halv millard skjebner. Seks og en halv milliard personligheter. Det er ganske utrolig. Ikke én eneste lik tanke. Ikke én eneste lik smak, lukt eller følelsessans. Ikke én identisk glede eller identisk sorg.
Det er ganske utrolig. Bittelille du. I bittelille Norge. Eller en bitteliten eller litt mindre bitteliten del av det vi egentlig kan kalle hjemme. For vi bor her, alle sammen. Uten å kjenne hverandre. Tenk på alle personligheten du aldri vil få sjansen til å lære å kjenne. Tenk på alle som kan få deg til å smile, men som aldri vil få sjansen til det.
Fordi det er for stort. Lille du og en minimal brøkdel av de andre. Det er så alt for stort.
Og poff. Så skjer det noe. Du skvetter litt. Så var den ikke så liten allikevel. Verden.
Kreativ tittel
Jeg gleder meg til den dagen jeg skal gå ut i shorts fordi jeg innbiller meg at det er varmt, for så å fryse litt fordi det ikke er like varmt allikevel. Jeg gleder meg til den dagen jeg har glemt hvor boblejakka henger, fordi det er for lenge siden jeg har brukt den. Jeg gleder meg til man kan gjøre annet enn å stappe ved inni ovnen for ikke å fryse ihjel.
Jeg gleder meg til å glede meg til vinteren. For det gjør jeg jo når det er litt for lenge siden det har gått annet enn repriser og fotball på tv. Jeg gleder meg til jeg slipper å bruke helgene til tysk og engelsk og kjemi og andre ting verden fint hadde klart seg uten. Jeg gleder meg til butikkene fører klær i andre farger enn svart, grå og brun.
Det er så jævlig kreativt å blogge om at man gleder seg til sommeren.
Det gjør vondt hvis man har sår på fingeren når man spiser salt snacks. Dagens visdomsord fra Guro til folket.
And all
Siden jeg for tiden gjør langt mer interessante ting enn å løpe rundt og ta bilder av meg selv (ja, som å lese om tyskland og østerrike, pugge tysk grammatikk, og lese en stygg, engelsk bok), leker jeg meg med redigering av gamle bilder. Bilder fra den gang jeg ikke fikk assosiasjoner til familien Cullen hver gang jeg så meg i speilet. For det var sol ute. Ikke snø og sludd og tåke og sånt.
Nå oppdaget jeg nettopp at redigeringen førte til at jeg fikk en hvit, og jævlig vakker, ring rundt hele kjeften. Kanskje det er et skjult budskap. Om at jeg en vakker dag kommer til å gjøre karriere som sirkusklovn. Vedder forresten en halv million på at samtlige scrollet opp for å se nå. For så å tenke "lol". For et voksent vokabular jeg har.
Det er lørdag i dag (ja, seriøst), hvilket betyr at det er helg. Helg er igrunn ikke synonymt med tysklesing, med mindre dette innebærer nerding av østerrikske hopphjemmesider. Helga er en tid som skal brukes til nachos med salsadip, colabønner, julebrus, mac, slaskeklær og hopprenn. Fint at jeg er så flink til å gjøre mange ting på likt, da.
Jo, forresten. Youtube begynner å kjenne meg veldig godt:
