Guro

Uten tvil

25.jul.2010 - Tanker - 24 fotspor

Det er vanskelig å beskrive hvilken mengde det forekommer i. Det finnes ingen målebegreper med en rekkevidde så stor. Det kan ikke måles, ikke oppgis i tall, ikke forklares. Det bare er. Noen ganger i små mengder. Noen ganger i overveldende mengder.

Men det er alltid. Langt der inne et sted, under en stein og bak en busk. Noen ganger godt gjemt, andre ganger lett tilgjengelig. Men det er der. Uansett.

Og akkurat nå er det veldig mye.

Glede.

Så blå, som en blå klisjé

19.jul.2010 - Ferie og fritid - 23 fotspor

Det er tre dager siden sist jeg viet denne bloggen et snev av oppmerksomhet. Tre dager er ganske lenge for et dovendyr som til vanlig kun får tiden til å løpe ved å lakke negler og være nerd på internett. Dersom noen av mine 225 bloglovinfollowers (herregud, noen ganger tar jeg meg selv i å tvile på om det finnes dugg av håp for menneskeheten. Kom dere vekk, dere opplever svært liten intelligensutvikling her inne!) skulle lure på hva jeg foretar meg om dagen, skal jeg gladelig fortelle det. Sånn siden livet mitt er så spennende, liksom.

Jeg har satt ny neglelakkrekord. Fem farger på én gang.

Oi, det bildet ble jævlig stort. Fint for dere at jeg er så pen, da. Så gjør det ikke så mye.

Jeg prøvde å sosialisere meg, og vi gjorde et halvhjertet forsøk på å steke nachos.


Etter å ha spist oss mette og feite på grillkullnachos, skyllet vi det ned med jordbær og eplejuice i skjønn smoothieforening. Smilte gjorde vi, til og med.


Det var fint vær, og Nina var fin og sprek. De får ta seg av hoppingen og sprettingen, de som ikke tar avstand fra all form for fysisk aktivitet.


Det er tre uker til Øyafestivalen, noe som betyr at det er fire uker til jeg gyver løs på mitt siste år på videregående. Hjelp.

Smil overalt

16.jul.2010 - Ferie og fritid - 29 fotspor

Kubbespillkiwi

Jeg har ferie, jeg. Så jeg spiser jordbær, spiller kubbespill (og vinner, selvfølgelig!), snakker piss, gapskratter og handler klær på salg. Og så leser jeg Breaking Dawn, da. Men den bare forvirrer meg. Jeg husker ingenting fra de tre første bøkene. Skjønner ingenting av hvem som er hvem av varulvene. Så vet dere dét.

Agurktider, hey hey

12.jul.2010 - Tanker - 21 fotspor

Det er mye man kan fortelle. Sånn om man bare bestemmer seg for å si det. Dersom man legger de siste sperrer og personlige grenser til side, finnes det utallige emner man kan ta opp. Hva som er vitsen, er en annen sak. Den diskusjonen kan vi ta et annet sted. Diskusjonen om hva som bør spres ut i vårt endeløse cyberweb og hva som kun bør formidles i hviskende form.

For jeg kunne strengt tatt fortalt at jeg, til tross for min katastrofale fysiske form og mitt evigvarende hat over fysisk fostring, er nokså god med hoppetau. Da vi av en eller annen grunn jeg fortsatt ikke er i stand til å forstå, ble testet i hvor mange hopp vi kunne gjøre med hoppetau i løpet av ett minutt, var jeg soleklart best. Det er merkelig, jeg kan ikke forstå det. Men sånn er det. Noe må da jeg være god til også. Så hvorfor ikke hoppetau? Nyttige egenskaper jeg får stor bruk for i mitt senere liv som fulltidsgeni. Det skal nevnes at jeg såvidt holder ut med hopping i ett minutt, før jeg faller halvdød om, skjelvende som en nyfanget fisk.

Jeg kunne fortalt at jeg den siste tiden har blitt litt for oppslukt i interiørblogger. Jeg drømmer, i større mengder enn hva jeg tror vil omtales som sunt, om at jeg en gang i fremtiden har et stort hus og mye penger. Og jeg vet akkurat hvordan kjøkkenet skulle vært. Og badet. Og soverommet. Herregud, walk-in-closet og farger og tekstiler verden aldri har sett maken til. Jeg vet ikke om det er normalt for syttenåringer som fortsatt bor i et lite rom i kjelleren å tenke på denne måten.

Til slutt kunne jeg fortalt at jeg hver eneste morgen ser gamle Paradise Hotel-episoder før jeg står opp. Men det har ingenting på internett å gjøre, så derfor lar jeg være å snakke om dét.

Altså har jeg ingenting å fortelle. Punktum.

Er det ikke plass, lager vi plass

08.jul.2010 - Selvbiografien Guro - 17 fotspor

Det er veldig mange bilder av strå og gress og himmel og grønt og bær om dagen. Det kalles kreativitetsmangel. Eller giddaslaushet, som det også så fint kalles. Egentlig gjør det ikke så mye, da. At det er gress- og sommerbilder, liksom. Spesielt jordbærbildene i de siste innleggene, liker seg veldig godt sammen med bakgrunnen min. Det minner meg litt om å være på piknik. Selv om jeg aldri har vært på piknik, da.

Men det jeg uansett egentlig skulle snakke slash skrive om i dag (Dette høres ut som en tale. Guro Taleren. Et navn for historiebøkene), var det faktum at jeg hater køer. Hvor enn jeg beveger meg, må jeg vente. Stå i kø. Vente på tur. Stå og stirre inn i en ryggtavle av dimensjoner, kun fordi jeg ikke kom først.

Jeg kan ikke fordra å stå i kø. Misforstå meg rett. Jeg er da opplyst nok til å forstå at man må vente på tur i dette herlige samfunnet. Men jeg har med årene (Og igjen høres dette ut som en tale i en konfirmasjon eller et bryllup. Hjelpes. Og ja, jeg liker parenteser) blitt nokså god til å bevege meg riktig i folkemasser som stygt kan minne om køer. Jeg snakker ikke om kassakøa på Kiwi, for den er litt for organisert. Jeg snakker om møljer. Inn på buss, inn på tog, inn på kino. Jeg og albuene mine kommer sjelden sist frem.

Dette har nok sin opprinnelse i mine glade ungdomsskoledager (Haha, skjerp deg, Guro) tilbragte hver eneste morgen på en bussplass med tredve andre ungdommer/snørrunger i alderen tretten til seksten år. Dette i seg selv utgjorde ingen særlig fare for liv og helse, og ei førte det til en radikal utvikling av mitt sniketalent. Sniketalentet fikk derimot kjørt seg i det øyeblikk disse tredve ryggsekkutstyrte individer bestemte seg for å entre bussen først. Jeg lover deg, det var ikke mildt. Og siden jeg hater å være sist, hater å måtte vente, og ikke minst hater å stå på bussen mens en eller annen kvisebefengt åttendeklassing henger oppi den allerede for tunge sekken min, ble jeg god til å komme meg frem. Finne plass der det egentlig ikke var plass.

Jeg er blitt den folk henger seg i skjorta på når man skal trenge seg gjennom folkeansamlinger av en viss størrelse. Dette forutsetter selvfølgelig at jeg har på meg skjorte. Hvis ikke, henger de i toppen, genseren, tunikaen, kjolen eller whatever. Snakker om kjoler, så kjøpte jeg i forgårs min tredje kjole for året. I det herrens år totusenogti har jeg kjøpt tre kjoler. Og det er fortsatt bare juli. Dette er også bemerkelsesverdig.

Digresjon. Tenkte bare jeg skulle si at jeg er flink til å snike i køer. Ikke fordi dere bryr dere. Ikke fordi det er spesielt interessant heller. Det var bare alt for lenge siden jeg hadde skrevet noe som helst.

The pen is stronger than any sharpened sword

04.jul.2010 - De andre - 36 fotspor

Hele væla er bære minner

03.jul.2010 - Diverse - 7 fotspor

Oppå lauvåsen veks det jorbær,
fine jordbær, raue jordbær.



Hele væla er bære jordbær,
finn et strå og træ dom på.



Ett er for gammalt, den ska få stå.
Ett er for grønt, den går vi ifrå.



Men æille andre ska vi ta med hematt,
og leve lykkelig med sukker på.



...eller kanskje ikke. Wups. Fin hake, da. Kvakk, kvakk.

(Alf Prøysen - Vise for gærne jinter)

Statistisk sentralbyrå ble etablert 1. juli 1876

01.jul.2010 - Tanker - 15 fotspor

Det er første juli. Det er den første dagen i den sjuende måneden i det totusenogtiende året siden en skjeggete mann, som i dag høyst sannsynlig ville fått profesjonell hjelp og blitt omtalt som psykisk ustabil, stakk innom Moder Jord for å dele et hav eller to. Eller.. nei, vent.. glem det. Jeg skammer meg over samtlige hull i min bibelkunnskap.

Uansett. Det er første juli i dag. Det var det jeg egentlig snakket om, før jeg nok en gang flørtet med min evne til å havne langt ute på viddene i forhold til det ting egentlig dreier seg om. Vi er halvveis i året. Seks av tolv måneder er herved tilbakelagt. Året da undertegnede blir istand til å på egen hånd gjøre Norges trafikkbilde en smule mer utrygt, og lovlig gå til anskaffelse av voksenbrus og ekkel, nikotinholdig kreft på pinne.

Det andre året på de kreative, fargerike og originales hjem, også kjent som studiespesialisering, er fullført. Riktignok hadde dette lite å gjøre med dagens dato. Jeg bare følte for å si det. Når jeg først var midtveis i noe som begynner å likne skummelt mye på en dårlig tale fra en av vårens mange skoleavslutninger.

Vi er over halvveis til jul, og det er bare én måned til august. Måneden da sommeren igjen erklæres død, jeg skal rave rundt i møkka på Øyafestivalen, og gripe fatt i mitt tredje - og siste - år på videregående. Det er sol, livet er fint, og om et halvt år skriver vi 2011. Det er lov å glede seg, dere!

Og hva har jeg så gjort på denne milepælen av en sommerdag? Jeg vet dere lurer. Jeg har nemlig gått til anskaffelse av en blitz, en Nikon SB-600 sådan. Vi strekker armene i været og jubler for å endelig kunne ta bilder i smårævva belysning. Dessuten har jeg handlet flipflops, eller jandals, som Kiwi insisterer på at det heter, av selveste Benedikte Brubak. Hun fra Hotel Cæsar, vet dere. Også kjent som Ingrid Nordby. Og nei, kjendiser er ikke hverdagskost her oppe i de rurale strøk. Apropos kjendiser, så gikk Petter fra Paradise Hotel forbi meg i dag også. Herregud, hva er dette for et kjendisparty?! Jeg rev ham i armen, og ba om både bilde og autograf. Helt seriøst.

Nå har jeg skrevet alt for langt, og må avslutte før dette bærer fullstendig galt avsted. Jeg bøyer meg i støvet for alle som har orket å lese hele denne teksten.

Skribleri skriblera

30.jun.2010 - Diverse - 7 fotspor

Av og til kan kloke hoder komme frem til de mest utrolige ting. Hvorvidt jeg vil plassere mitt eget hode i kategorien "klok", skal være usagt, men i dag er ikke dagen for de smarte utsagn.

I dag er dagen for fleecepledd, eplekaker og oppdagelsesferd i bloggernes univers. Der finner jeg mye fint og flott og irriterende og inspirerende. Nå skal inspirasjonen bare få godgjøre seg en stund. Først skal den heve, deretter eltes og knas. Den trenger litt tid. Før den plutselig har ligget lenge nok. Når stekeskorpen er sprø nok, og fyllet holder akkurat passe temperatur, da er det dags for å finne den frem igjen.

Og bruke den. I mine for tiden uinspirerte skriblerier.

Varulver og sånt

30.jun.2010 - Ferie og fritid - 21 fotspor

Ja, jeg innrømmer det. Som om ikke det var nok at jeg for et par uker siden stod midt inne i en hylende folkemasse på Rådhusplassen, og faktisk hadde det rimelig bra, har jeg nå tatt nok et par steg over min personlige fjortisgrense. Du vet den grensen som forteller meg at nå, Guro, nå bør du tenke deg om én gang til. Ja, jeg har vært på midnattspremieren på Eclipse. Den tredje filmen i Twilight-sagaen. Den klissete fortellingen om glitrende vampyrer, flåsete replikker og et enda mer flåsete kjærlighetsforhold. Og ja, dersom du lurte, jeg likte det.

Guro. Motstanderen av rosablogging, men som allikevel liker å fortelle cyberspace om hva hun foretar seg. Hun som ikke gidder å forstå seg på sminke, men som klatter på seg både det ene og det andre før hun nymalt svinser ut i virkeligheten. Hun som himler med øynene av hei-jeg-har-concealer-på-leppene-fordi-det-får-meg-til-å-se-enda-mer-idiot-ut-enn-jeg-i-utgangspunktet-er-jenter som skriker og hyler og kniser og fniser, men som selv innehar den uoffisielle verdensrekord i fnis og fjas.

I et svakt øyeblikk vurderte jeg å gni min lyseste, og forsåvidt eneste, concealer over leppene, ikle meg tights og en topp som stopper sånn cirkus rett overfor rumpa og trippe ut i mørket med solbriller på. Nei, virkelig ikke. Men jeg hadde jo passet bedre inn. Det skal sies.

Det hører også med til historien at den beste grunnen til å se Eclipse, heter Taylor Lautner og er et vandrende, atten år gammelt jenteromsplakatemne.

Jeg har tidligere utnevnt meg selv til den ukronede dronning av selvmotsigelse. I dag ble jeg kronet.